Drivhuseffekten

Simulere drivhuseffekten og smeltende polis

Kap. 4: 

Drivhuseffekten er helt nødvendig for at vi skal kunne leve her på jorda, og vi skal se nærmere på akkurat hva det er.

Hensikt:

I dette forsøket skal vi lære om drivhuseffekten ved å gjøre noen enkle simuleringer.

Bakgrunnsteori:

Viktige begreper:

• Drivhuseffekten: Drivhuseffekten tillater oss å leve på jorda. Uttrykket kommer fra funksjonen et drivhus har. Den slipper inn det synlige lyset fra sola, men holder inne mye av varmen som dannes inne. Jorda vår blir varmet opp av kortbølget elektromagnetisk stråling fra sola, og jorda sender da ut langbølget stråling i form av varme. Drivhusgassene hindrer at alt av varmen slipper ut i verdensrommet. Varmen jorda sender ut reflekteres av drivhusgassene i atmosfæren slik at jorda får varme "en gang til". Jorda blir dermed varmere.
• Drivhusgass: Drivhusgassene bidrar til drivhuseffekten. De kan absorbere varmestrålingen vi trenger til å gjøre jorda varm nok til å leve på. Vi trenger altså disse gassene, men vi må begrense utslippet av de, slik at vi ikke får en økt drivhuseffekt og dermed global oppvarming. Drivhusgassene er vanndamp, karbondioksid, metan og lystgass. Vi kan begrense utslipp av karbondioksid ved å f.eks. kjøre sjeldnere bil.
• Polis: Polisen er isen som er på jordas poler. En viktig forskjell mellom de to polenes is er at arktisk polis flyter på vannet. Antarktisk polis ligger på land. Vi er spesielt bekymret for Grønlandsisen og den antarktiske isen fordi smelting av disse vil ha stor påvirkning på havnivået. De er ikke en del av den nåværende vannstanden og det smeltede vannet fra polisen vil tilføye betydelige mengder vann til havet. Det betyr derimot ikke at vi ikke skal bekymre oss for den arktiske isen. På Nordpolen er isbjørnen som art i fare for å bli utryddet, da den har mindre og mindre is å ferdes på. Global oppvarming og økt vannstand er dermed alvorlig, og det haster. 

Utstyr:

• Kokeplate
• Glassplate, min 30x20 cm
• Plastfolie (Evt. også plastpose og teip)
• To termometre
• Sollys eller en annen lyskilde
• To like store plastbokser
• To isblokker
• To steiner
• Vann
• Salt og vekt (valgfritt)

Metode:
Vi tok glassplaten opp mot et lyspærelys. Formålet er å si om det synlige lyset ble hindret pga glasset. Vi prøvde også å holde glasset mot veggen.

Deretter skrudde vi på kokeplata til middels varme. Når den var blitt varm svevde vi hånda over platen, mens vi kjente varmen. En annen elev tok så glasset mellom plata og hånda. Vi kjente at varmen forsvant.

Vi gikk dermed videre til å bruke de to plastboksene. Vi la et termometer i hver av de og ventet litt. Dermed isolerte vi den ene boksen med folie og plastposer. Vi prøvde å få det så tett som overhode mulig, og brukte teip til å feste plasten. Vi la de to boksene under lyspærelyset vi brukte tidligere, og ventet. Termometrene var likt stilt opp og samme vei. Vi prøvde dessuten å plassere de to boksene slik at de fikk like mye eksponering fra lampa. Vi ventet lenge og så på temperaturen underveis.

Etterpå gikk vi videre til å simulere den smeltende polisen. Vi hadde én stein i hver av plastboksene, og vi fylte deretter boksene med vann. I den ene boksen skulle en isblokk flyte i vannet, i den andre skulle isblokken være oppå steinen. Vi målte vannstanden i begge boksene mens vi ventet på at isen skulle smelte. For å raske opp smelteprosessen brukte vi salt på isen. Vi målte opp slik at vi fikk like mye salt på hver isblokk. Når isen var smeltet målte vi vannstandene.

Resultater og observasjoner:
Vi synes ikke at glasset hindret det synlige lyset fra lyspæra i særlig stor grad. Vi tror derimot at flere stk. glassplater kan ha gjort en mer betydelig forskjell. Uansett så mener vi at det ene laget glass hadde lite betydning for lyset, og det samme kan vi forsåvidt si om atmosfæren vår. Med mindre det er skyer kommer sola til og lyser opp. Skyggen vi fikk mot veggen kan ha blitt til ved hjelp av litt støv og skitt på glasset.

At vi kjente varmen fra kokeplata forsvinne på grunn av glassplaten så vi for oss drivhuseffekten. Kokeplata er varmen jorda sender ut etter å ha blitt varma opp, og glasset er atmosfæren. Ved hjelp av drivhusgassene beholder vi noe av varmen slik at den ikke slipper ut og jorda blir varm og mulig å leve på.

I de to plastboksene merket vi lite endring og forskjell på om den var pakket inn eller ikke. Temperaturene virket å stige like fort.

Når isen var helt smeltet virket det ikke som om vannstanden hadde endret seg så mye. Vi hadde sett for oss at Nordpolen var isklossen i vannet, og Sydpolen den over vannet, men det vi har lært stemte ikke helt med det vi så.

Drøfting og feilkilder:
Vi tror at temperaturen i den isolerte plastboksen kunne blitt høyere (enn i den andre boksen) om vi hadde ventet lenger, og hvis vi hadde startet med helt nøyaktig samme temperatur på de to termometrene. Vi kunne dessuten kontrollert at vi hadde en god varmekilde og at de to boksene var plassert mest mulig likt under den. Plasten ville fungert som atmosfæren rundt jorda.

Vi misforsto oppgaven og fylte vannet høyere enn steinen i det ene karet. Vi så altså ikke hvordan isen smeltet uten å være i vannet, kontra isen som smelter i vannet. Det vil dermed forklare hvorfor vi merket lite forskjell i vannstanden. Saltmengden vi drysset over blokkene kan også være en feilkilde. Vi målte opp i gram men størrelsen på saltkorn osv. kan ha vært med på å påvirke smeltefarten.

Konklusjon:
Vi har lært om drivhuseffekten, hvordan polisen smelter og hva som skiller polis på land og i vann.

Kilde(r):

- Brandt, Harald m/ flere (2015): Naturfag Påbygging, Aschehoug
- Bilder av Samielle 

Ulike spekter

Spektre

Kap. 4: Se spektre gjennom håndspektroskop

I dette forsøket skal vi se på spektre gjennom et håndspektroskop.

Hensikt:
Hensikten med forsøket er å observere og lære om ulike spektre.

Bakgrunnsteori:

• Spekter: Et eksempel på et spekter er regnbuen. På veien gjennom regndråpene blir sollyset brutt og de forskjellige bølgelengdene blir skilt fra hverandre. I håndspektroskop blir også lyset brutt ned slik at vi kan se hvilke bølgelengder lyskilden sender ut. Vi skiller mellom tre ulike typer (se også illustrasjonen):
• Sammenhengende spekter: Inneholder alle bølgelengdene og alle farger, når vi ser faste stoffer, f.eks. glødene sotpartikler i en telysflamme. 
• Emisjonsspekter: Inneholder bare noen spesielle bølgelengder og vi ser bare enkelte fargede linker. Kan sees når vi studerer en lysende gass, men hvilke bølgelengder vi ser varierer fra gass til gass. 
• Absorpsjonsspekter: Inneholder mørke linjer i sammenhengende spekter

• Fotoner: Fotoner kan kalles for minstedelene av lyset. Vi kan tenke oss at det er et lyspartikkel, uten at det nødvendigvis er helt sant, men det hjelper oss å forstå fenomenene. Fotoner beveger seg uten å bli delt og kan bare sendes ut og tas opp som en helhet. Et foton har en gitt bølgelengde, og jo kortere bølgelengden er, jo mer energi har det. 

Hypotese:
Jeg kom fram til disse hypotesene: 
- Lys fra åpen telysflamme: sammenhengende spekter.
- Lys fra brennende magnesiumbånd: sammenhengende spekter.
- Lys fra lyspære: emisjonsspekter. 
- Lys fra lysstoffrør: emisjonsspekter.
- Sollys vil ha et sammenhengende spekter. 

Utstyr:

• Håndspektroskop
• Telys (evt. annet lite stearin- eller parafinlys)
• Lysstoffrør (taklys fra gangen)
• Vanlig lyspære
• Magnesiumbånd (til å brenne)
• Tang (til å holde magnesiumbåndet)
• Svart papir (til å lage en slags "black box")
• Gassbrenner + fyrstikker

"Black box" til å konsentrere lyskilden. Spektroskop med svart papir rundt for å konsentrere lyset vi skal se på med det.

Metode:
Først lagde vi hypotesene og ble enige om det vi kom fra til. Vi begynte deretter å se på lysene gjennom spektre. Vi noterte de observasjonene vi gjorde, og vi tok bilder. Vi bygde en "black box" ved hjelp av svart papir. Dette brukte vi på telyset, naturligvis med stor forsiktighet. Vi pakket dessuten svart papir rundt spektroskopet for å stenge ut annet lys, og hadde samme hensikt som papirboksen. Vi tente lyskilden, hva enn det måte være, og vi så på det gjennom spektroskopet. 

Resultater og observasjoner:
Vi fant ut at vi hadde mye rett. Lyset fra lyspæren trodde vi var emisjonsspekter, men det var et sammenhengende spekter. Det var altså bare lyset fra lysrør som ga emisjonsspekter. 

Telys i "black box". Et lite lys dvs. liten lyskilde. Vanskelig å se, dermed vanskelig å fotografere gjennom spektroskopet. Sammenhengende spekter.

Brennende magnesium. Båndet brant opp fort og det var vanskelig å fotografere her også. Sammenhengende spekter.

Lys fra lyspære. Sammenhengende spekter.

Lys fra lysstoffrør. Emisjonsspekter.

Lys fra sola. Sammenhengende spekter.

Drøfting og feilkilder:
En mulig feilkilde kan være utstyret. Øyevinduet på håndspektroskopet var vanskelig å fotografere gjennom og gjengi med digitalt kamera. Selv da vi klarte det, kunne det bli "blurry", og et spekter kan gi inntrykk av å være et annet spekter. 
Telyset ga bare en liten flamme, og det var vanskelig å se spekteret med spektroskopet. Det var likevel klart nok for det blotte øyet til å konstatere at det var et sammenhengende spekter.

Konklusjon:
Vi trodde ikke at det bare skulle være lysstoffrøret som skilte seg ut og var emisjonsspekter, mens resten var sammenhengende. Likevel gir det mening når en forutsetning for emisjonsspekter er at en eller annen gass er involvert. 
Vi hadde mye rett, og vi ble ikke overrasket over at for eksempel flamme fra brennende magnesium var sammenhengende spekter, siden det var helt "naturlig" lys.

Kilde(r):
- Bilder av Camilla S.

- Brandt, Harald m/ flere (2015): Naturfag Påbygging, Aschehoug
- Elektromagnetisk stråling, NDLA: http://ndla.no/nb/node/27230?fag=7

Genteknologi: Finne DNA-molekyler i frukt eller grønnsak

"Hvitløkstyven"

Kap. 3: DNA i frukt eller grønnsak

I denne elevøvelsen skal vi fremkalle DNA-et i en kiwi. Man kan riktignok, som øvelsens opprinnelige tittel tilsier, bruke hvilken som helst annen frukt eller en grønnsak. Vi bruker kiwi fordi det er lett å mose og jobbe med. 

Hensikten med øvelsen er å se hvor lett det er å finne DNA-et i frukter og grønnsaker.

Bakgrunnsteori:
Alle levende ting - planter, dyr, bakterier og annet i naturen - har et arvemateriale. Ved hjelp av avansert teknologi kan vi gå i dybden på arvematerialet til oss selv eller planter og dyr. I klasserommet kan vi bruke noen enkle hverdagsgjenstander til å se DNA på litt lettere vis. 

Utstyr:

• 1 flaske sterilt vann (evt. flaskevann, men ikke vann fra springen)
• En sprøyte som kan holde minst 20ml
• 1 flaske blå isopropanol
• Kiwi (evt. annen fukt eller grønnsak, gjerne en som renner litt)

• Kjøkkenmaskin
• Kniv og fat (morter valgfritt)
• Salt (natriumklorid)
• Natron (natriumhydrogenkarbonat)
• Sjampo
• Kaffefilter
• Desilitermål
• Isbiter
• Fryseboks
• En trepinne eller en glasspinne som er ca 20-30 cm lang
• Et klart glass
• To små skåler
• En litt større skål (som en av de små skålene kan få plass i)

Metode:
Aller først må isopropanolen i fryseboksen. Den må være iskald når den skal brukes i slutten av forsøket. (ikke fotografert)

Vi helte 1.2 dl sterilt vann i en av de små skålene. Vi tilsatte ca. 1/4 teskje salt og en hel teskje natron og blandet med en ren skje. Vi tilsatte deretter 1 teskje sjampo og rørte igjen. I den store skåla satte vi isbiter, og vi satte den lille skåla i den store for å avkjøle i isbit-badet. Denne blandingen vi nettopp har laget kalles for en buffer. Den motvirker store endringer i surheten (pH-verdi) i vannet.

Vi skjærte opp og moste kiwien. Vi brukte morter til å lage mose, men det funket ikke så godt. I samarbeid med en annen gruppe lagde vi mose av flere kiwier. I skåla vår helte vi dermed 3 teskjeer av mosen. 

Vi helte i 7 teskjeer av bufferen vi lagde tidligere. Vi rørte svært godt i minst 2 minutter. Mosen vår var enda litt tykk, og vi tilsatte litt sterilt vann. Dette gjorde det enklere å filtrere løsningen gjennom kaffefilteret og inn i et lite klart glass. 

Sakte men sikkert fikk vi samlet opp mye av den filtrerte "kiwi-juicen". Vi tok deretter fram sprøyten, og fylte den med den iskalde isopropanolen. Forsiktig sprøytet vi litt av isopropanolen inn i kiwi-blandingen. Vi rørte forsiktig med rørepinnen vår i ca. 1 minutt. 

Etter svært kort tid samlet det seg tråder av kiwi-DNA. De klumpet seg opp og kunne løftes med pinnen, selv om det var litt vanskelig. Ved hjelp av lommelykten på mobilen lyste vi opp glasset nedenfra og så klumpene enda bedre. 

Resultater og observasjoner:
Det vi så var kiwi-DNAet. Ved help av enkle hverdagslige produkter og gjenstander finner vi ut av at DNA slettes ikke er vanskelig å finne.

Drøfting og feilkilder:
En svært viktig feilkilde er hygiene. Vi prøver stadig å være rene på hendene, det samme gjelder utstyret. Men vi opplevde at vi måtte dobbeltskylle noe utstyr for å sørge for at vi jobbet så rent som overhode mulig.

Vi har nå lært at ikke bare trengs avansert utstyr og teknologi til å finne DNA til noe levende.

Kilde(r):

- Brandt, Harald m/ flere (2015): Naturfag Påbygging, Aschehoug

Bioteknologi: Yoghurt

Lage egen yoghurt

Kap. 3: Lage yoghurt med melk

I denne elevøvelsen lager vi vår helt egen yoghurt, og det ved hjelp av yoghurt fra butikken og melk. 

Utstyret vi trengte var 

• et rent beger m/ lokk til å ha yoghurten i 
• et stort glass
• en kartong melk 
• naturell yoghurt

Vi fylte et stort glass med rundt 7 dl, siden vi hadde to beger som til sammen kunne holde ca. dette.

Vi satte melken på platen. Temperaturen skulle nå opp mot ca. 50 grader celcius. Da dør ikke bakteriene i melken. Vi brukte fingeren som termometer.

Vi tok glasset av platen og kjølte ned melken. For at det skulle gå litt fortere satte vi glasset i rennende kaldt vann i vasken. Ideelle temperaturen var ca. 40 grader. Da var det på tide å sette i noen skjeer naturell yoghurt(ikke avbildet).

Etter å ha rørt godt i blandingen, helte vi den over i beger. Vi satte på lokkene og satte dem i en slags "inkubator". De skulle stå stille over mange timer. 

Inkubator.

Slik så yoghurten ut to dager etterpå. Den smakte riktignok akkurat som den naturelle yoghurten vi brukte i blandingen. 

Sånn sett trenger vi egentlig aldri kjøpe yoghurt fra butikken igjen; bare melk. 

Bilder av Kristian Fredrik og Camilla.

Genetikk og arv – Del 2

Blodtyping med Eldonkort

Kap. 2: Finne ut egen blodtype med Eldonkort

Vi mennesker har forskjellige blodtyper. Hvis man skal donere blod er det svært viktig å vite hvilken blodtype man har, slik at man vet hvem man kan gi til – og forsåvidt også hvem man kan få av. 

Hensikt:

Hensikten med forsøket er å lære hvilken blodtype vi har, og dessuten lære om blodkompatibilitet. 

Bakgrunnsteori:

Viktige begreper:

• Antistoff: Antistoffer er et protein som produseres av de hvite blodlegemene. Antistoffene gjenkjenner, binder seg til og nøytraliserer virus og bakterier og andre ellers fremmede stoffer for kroppen. Blodtypene i seg selv defineres i stor grad utifra tilstedeværelsen og fraværet av antistoffer.
  Bilder fra Wikipedia: Blodtype 0 (O) har antistoffer mot alle andre blodtyper, og kan derfor kun få fra samme blodtype, men kan gi til alle andre blodtyper. AB har på den andre siden ikke antistoffer mot noen andre blodtyper, og kan derfor få fra alle andre, men bare gi til egen blodtype. Videre utdypning om blodkompatibilitet vises i tabellen.

• Agglutinert: Når blodet agglutinerer klumper det seg. Det er dette som skjer når blodet møter på fremmede stoffer som blodet har antistoffer mot. Dette kommer vi til å se at blodet gjør på Eldonkortene våre, avhengig av blodtypen vi har.

Hypotese:

Jeg tror at blodtypen min er 0, fordi det er det foreldrene mine tror. Jeg ser for meg at det er lett å få mange feilkilder i dette forsøket, fordi man lett kan være uhygienisk osv.

Utstyr:

• Eldonkort
• Desinfeksjonsserviett
• Blodlandsett
• 4 Eldonsticks/tannpirkere
• Dråpeteller

Et Eldonkort.

Metode:

Vi vasket oss godt på hendene først. Hygiene er svært viktig når vi driver med blod og sår, fordi det er en smittefare. Vi fikk hvert vårt eget sett med utstyr, slik at vi ikke skulle dele med noen. Ved hjelp av en desinfeksjonsserviett renset vi fingeren vi ville stikke. På Eldonkortet er det fire sirkler med en farget flekk i midten. Her dryppet vi litt vann med en dråpeteller. Vi stakk så fingeren og fikk litt blod til å komme ut. Vi fordelte dette på de fire nå våte sirklene, og rørte godt med Eldonsticks – hver sirkel fikk hver sin. Vi ventet deretter til alt tørket og så hvor det hadde agglutinert blod. 

Resultater og observasjoner:

Vi fant ut at jeg hadde blodtype A. Det klumpet seg tydelig i flekken i sirkelen "Anti-A", og ikke særlig i noen av de andre sirklene, som betydde at jeg hadde type A. 

Det var ikke så lett å se om det slo ut på flekken (Rhesus), som ville gitt meg A-. Mest sannsynlig hadde jeg A+ fordi det er den vanligste blodtypen i verden og forsåvidt også i Norge.

Drøfting og feilkilder:

Jeg slet litt med å få en god mengde blod ut først, og da hadde vannet sittet og tørket en stund i de fire sirklene. Jeg kunne gjerne tenkt meg å få mer blod slik at sirklene ble bedre dekket og kunne si klarere om blodtypen min kanskje kunne være A-, istedenfor A+. Den siste sirkelen, "Control" er et godt hjelpemiddel for å se an om hele testen fungerte eller ei. Det skal klumpe seg der for at man skal se at testen ikke gikk som den skulle. 

Konklusjon:

Jeg lærte at blodtypen min slett ikke var 0 (O), men A. Vi har lært om blodtyper og blodkompatibilitet. 

Kilde(r):

- Brandt, Harald m/ flere (2015): Naturfag Påbygging, Aschehoug

- http://www.lokus.no/open/naturfag_paabygging/Arv/Forsoek/2.6-Bestemmelse-av-blodtype

- http://ndla.no/nb/node/49703?fag=7

- http://ndla.no/nb/node/130730

- https://en.wikipedia.org/wiki/Blood_type

Genetikk og arv – Del 1

Enkle arvelighetsforhold hos mennesker

Kap. 2: Finne ut noen enkle arvelighetsforhold

Genene styrer hva slags egenskaper vi får. Noen av dem kan vi teste ut helt enkelt, og dermed finne ut om vi har arvet dominante eller recessive gener. Det eneste utstyret vi trenger er oss selv og PTC-papir.

Hensikt:

Hensikten med forsøket er å finne ut noen enkle arvelighetsforhold hos mennesker.

Bakgrunnsteori:

Viktige begreper:

• Dominant gen og recessivt gen: Dominante gener vinner over de recessive. Allelene for øyenfarge kan være BB, Bb og bb. En forelder med genotypen BB får barn med en med genotypen Bb. Begge har brune øyne, men barnet kan få blå øyne. Enten kan barnet få B + b, B + B, b + B eller b + b. De tre første utfallene vil gi brune øyne, fordi det recessive genet blå øyne undertrykkes av det dominante genet brune øyne. Sannsynligheten for at barnet får blå øyne er 1/4, altså 25%.
  Å kunne rulle tunge er også et eksempel på et dominant gen. Da vil det recessive genet være at man ikke klarer det.
• Fenotype og genotype: Fenotype er slik egenskapen kommer til uttrykk. Genotypen er hvilke arveanlegg et individ har for en egenskap. Fenotypen kan være "brune øyne". Genotypen er da enten BB eller Bb.
• Homozygot og heterozygot: Homozygot betyr to like varianter av et gen. BB og bb er homozygote. Bb vil derimot være heterozygot. 

Hypotese:

Vi tror at vi kommer til å finne ut at vi er ganske ulike når det gjelder gener. Noen av oss kan kanskje mye av det samme men vil kanskje ha en og annen ulikhet.

Metode:

Vi så om vi klarte de ulike egenskapene, og fylte inn tilsvarende på fenotype og genotype. Deretter så vi om egenskapen vi hadde/klarte, evt. ikke hadde/klarte var dominant eller recessivt, og førte dette inn i skjemaene. 

Vi brukte dessuten det såkalte genetiske hjulet underveis, slik at vi kunne se hva slags "gentall" vi fikk. De er 64 ulike tall i hjulet. Den høyre delen av hjulet (1-32) er gutter, mens den venstre delen er jenter (33-64).

I andre del av forsøket utdypet vi videre, for å se om det var noen som fikk same gentall som kunne skilles videre. Da smaker vi blant annet på PTC-papir.

Resultater og observasjoner:

Utifra mine gener ser vi at jeg har bare dominante gener i det første skjemaet. Streken etter de dominante genene ("F–")representerer at vi rett og slett ikke kan si sikkert om det er homozygote eller heterozygote gener vi har. Jeg kan godt ha Tt eller jeg kan ha TT. Uansett klarer jeg å rulle tunge. 

Vi fylte ut hjulet, vist over. Jeg får gennummer 33 med genene jeg har. Ingen andre i klassen fikk dette. 

I det andre skjemaet har jeg igjen mange dominante gener. Det eneste jeg hadde på den recessive siden er at jeg krysser armene med venstre arm øverst. Her skrev jeg "kk", fordi for at jeg skulle kunne gjøre dette kan jeg bare ha fått den recessive utgaven. "Kk" og "KK" vil gi det dominante utfallet, altså å ha høyre arm øverst istedenfor.

Vi så at etter dette ble vi enda mer fraskilt fra hverandre. Det er ikke rart da de eneste som egentlig kan ha helt lik genotype for alle egenskaper er identiske tvillinger. De var egentlig ett enkelt egg men en mutasjon får egget til å dele seg. To "vanlige" søsken kan ha samme øyenfarge uten at genotypen er den samme. Ei jente har kanskje BB, mens hennes bror har Bb. Deres yngre, identiske tvillingbrødre kan i teorien ha bb, gitt at foreldrene til barna har Bb og Bb. 

Drøfting og feilkilder:

Det er ikke alltid så lett å se om man har festet eller fri øreflipp, og det er ikke alltid like lett å vite hvordan man legger armene og tomlene.

Konklusjon:

Vi fant ut at vi er svært ulike hverandre og at ved å kun se på noen få egenskaper vil vi fortsatt få helt ulike "tall" og derfor være unike. Vi har lært om dominante og recessive gener og hvordan de kommer til uttrykk. I tillegg har vi lært om begrepene fenotype og genotype.

Kilde(r):

• Brandt, Harald m/ flere (2015): Naturfag Påbygging, Aschehoug
• http://www.lokus.no/open/naturfag_paabygging/Arv/Forsoek/2.3-Noen-enkle-arvelighetsforhold-hos-mennesker

Seigmenn

Proteinsyntese med seigmenn

Kap. 2 – Arv: DNA med seigmenn og salte sild

Hensikt

Hensikten med forsøket er å lære om DNA som oppskrift på genene våre og hvordan de er bygget opp. 

Bakgrunnsteori

Kroppen vår er bygget opp av proteiner. Proteinene består av aminosyrer som bestemmer hva slags funksjon proteinene skal ha, f.eks. til å bygge hår, negler, hud osv. Én og hver av oss har et unikt DNA, og DNA viser seg når det skjer en celledeling, som er nettopp når vi trenger mer og nytt hår, negler og hud. Når vi trenger nye celler blir oppskriften gitt av cellen, med utgangspunkt i 4 baser, der to og to passer sammen, og unike grupperinger gir ulike byggesteiner. 

Viktige begreper:

• DNA: DNA er en forkortelse for deoksyribonukleinsyre. Hver celle i kroppen har en cellekjerne med 46 kromosomer, som er kveilet opp av DNA-molekyler. 23 kromosomer er fra den ene forelderen, 23 fra den andre. I DNA-molekylene ligger genene våre, arveanleggene, og vi er alle helt unike. 
• Proteiner: Proteinene er byggesteinene i kroppen vår. Musklene våre trenger proteiner for å bygges opp, slik at vi blir sterke. Proteinene er laget av aminosyrer.
• Celle: Kroppen vår består av celler. Hver celle har en cellekjerne der det befinner seg 46 DNA-molekyler. Når vi trenger nye celler, vil cellene dele seg, og DNA-molekylene kommer til nytte fordi det er nettopp her "oppskriftene" på oss er.
• Kodoner, også kalt tripletter: Kodoner er sett med tre og tre cellebaser, og de lager hver en bestemt aminosyre. Tråder med aminosyrer lager proteiner. Cellebasene er adenin (A), tymin (T), guanin (G) og cytosin (C). Utenfor cellekjernen brukes uracil (U) istedenfor tymin. A og T går sammen, C og G går sammen. Celledelingen foregår nemlig utenfor cellekjernen, på ribosomene. Når uracil erstatter plassen til tymin vil den naturligvis kunne gå sammen med adenin. Under en celledeling vil man kun trenge den ene siden av DNA-tråden for å kopiere molekylet. Det er fordi det er kun to-og-to baser som går sammen, og vet man den ene siden, vet man den andre.

Utstyr

• Seigmenn (røde, grønne, gule og oransje)
• Salte sild (fiskeformet godteri)
• Tannpirker uten smak
• Kamera (til å ta bilder)

Metode
Vi fikk en kodonetabell å følge. Kodonene skal representere hver sin bokstav, og dermed være en "kode" for hva slags proteiner som blir produsert med denne koden. 

Vi skulle se hva slags protein vi får med DNA-tråden: TAATACTGGTACCAA.
Vi lært at T går sammen med A, C med G, og at U erstatter T utenfor cellekjernen. Det vil altså si at vi får T-RNA-tråden AUUAUGACCAUGGUU.
Deler vi inn i kodonene, får vi AUU-AUG-ACC-AUG-GUU. Som vi ser i tabellen tilsvarer AUU bokstaven G, AUG er E, ACC er N, AUG er E og GUU er R. Vi får altså ordet "Gener". 

Vi skulle dermed bygge dette med seigmenn, fiskegodteri og tannpirker, for å visualisere oppbygningen. Vi brukte grønne seigmenn for G, oransje for C, gule for A, røde for T og fiskegodteri for U. Vi stakk tannpirkerne i beina og hodet til seigmennene og koblet sammen tilsvarende begge trådene. Deretter bandt vi dem med tannpirker via armene, slik at det ble en slags stige. Deretter roterte vi hele bygningen til en helix, slik som virkelig DNA ser ut.

Resultater og observasjoner

Konklusjon
Vi har lært om DNA og hvordan det er bygget opp. Vi har visualisert og demonstrert hvordan byggesteinene i kroppen vår har spesialiserte celler, og disse blir spesielle utifra hva slags kodonkombinasjon de har.

Kilde(r)

- Brandt, Harald m/ flere (2015): Naturfag Påbygging, Aschehoug
- www.lokus.no/open/naturfag_paabygging/Arv/Noekkelstoff/Proteinsyntesen
- Viten.no

Virtuell lab: Elektrolyse

Virtuell lab med elektrolyse

Kap. 6: Simulering av elektrolyse

I denne øvelsen skal vi få til en elektrolyse. En elektrolyse er på en måte det omvendte av det som skjer i et batteri som Daniellcellen. Vi tvinger elektroner tilbake den andre veien enn det den gjør naturlig. Her bruker vi hydrogen (H) som energibærer:

Kilde:

• http://ndla.no/nb/node/25528?fag=7